Limfuger gir relativt god spredning av lasten. Det er veldig skjelden at vi oppnår limfuger med jevn belastning over hele fugeflaten. Belastningen er som regel størst i fugens kanter.

Jo hardere lim vi velger, desto større blir spenningskonsentrasjonene. Dette medfører, ofte unødvendig, stor belastning på limet og på den flaten vi limer til.

Regel: Velg aldri hardere lim enn nødvendig.

Valget av lim styres av limets funksjon og hva vi krever av limfugen, utfyllende lim, varmebestandighet, seighet, etc.

Ved liming må limet være flytende mens det blir påført, og mens delene føyes sammen. Overgangen fra flytende til fast form kalles “avbinding”, og den kan foregå etter 3 ulike flere prinsipper:

a)    Avdunsting (tørking)
               Løsningsmiddel eller vann dunster bort (fordamper)

b)    Avkjøling (størkning)
               Limet er flytende når det er varmt og får sin bindeevne når det avkjøles.

c)    Herding (polymerisering) ved
              - blanding
              - oppvarming
              - herderkontakt
              - miljøforandring, f.eks. fuktighet, UV-lys eller fravær av oksygen.

 Istedenfor avbinding blir betegnelsen “herding” ofte brukt. Som det går fram av ovenstående, er herding ett av flere avbindingsprinsipper.

a) Avdunsting (tørking)

Løsningsmiddelbaserte lim:

I disse limene er bindemidlet, som er den klebende substansen, enten oppløst i et organisk løsningsmiddel eller dispergert i vann. Vi får altså 2 undertyper løsningsmiddelbaserte lim:

   - Løsningslim - bindemiddel oppløst i organisk løsningsmiddel

   - Dispersjonslim - bindemiddel dispergert (finfordelt) i vann

Avbindingen foregår ved at løsningsmidlet eller vannet får dunste bort (fordampe).  Betingelsen for at løsningsmidlet kan slippe bort er at minst ett av arbeidsstykkene består av porøst materiale. Ved avdunstingen krymper limet betydelig, da løsningsmidlet utgjør 50 - 80% av limets volum. Fugen bør derfor holdes under press mens limet tørker.

Ved liming av metall, plast eller gummi er denne limtypen vanligvis ikke brukbar ved enkeltliming, bare ved dobbeltliming med kontaktlim.

(Se også nedenfor om varmeaktiverbare lim.)

Enkeltliming vil si at det strykes lim på bare den ene av de to flatene som skal forbindes. Ved dobbeltliming blir det strøket lim på begge flatene, og denne fremgangsmåten er karakteristisk for kontaktlimene. En stryker lim på begge flatene, og sammenføyingen kan ikke skje før det meste av løsningsmiddelet er avdunstet. For kontaktlim trengs det bare et kortvarig press akkurat under sammenføyingen.

Kontaktlim inneholder natur- eller styrengummi. De er elastiske og har stor skrellestyrke, men de tåler ikke varig belastning av noen særlig størrelse.

Som konstruksjonslim har kontaktlim liten interesse, men gummiartene brukes ofte som tilsetning til andre slags lim for å gjøre dem mindre sprø.

De organiske løsningsmidlene er ofte enten brannfarlige eller helseskadelige eller begge deler. Dette må en ta hensyn til når en skal planlegge en produksjonsprosess.

Dobbeltsidig teip er å betrakte som tørkende lim som aldri tørker. Det er samme materiale i fugen som i rullen. Dobbeltheftende konstruksjonsteiper er praktiske, og benyttes for sammenføyning av aluminiumprofiler, hvis belastningen er lav.

b) Avkjøling (størkning)

Smeltelim og aktiverbare lim:

Smeltelim er lim som er i smeltet tilstand når flatene presses sammen, og som får sin bindeevne gjennom avkjøling. Det finnes flere undertyper.

Faste lim er lim som blir påført i smeltet tilstand på kalde arbeidsstykker.

Det er først og fremst denne undertypen som kalles smeltelim.

De termoplastiske smeltelimene avkjøler ofte for fort på aluminium, slik at kontakten med aluminiumoverflaten blir dårlig. De har også veldig lav sige- og varmefasthet. Motstanden mot løsemidler og varme er dårlig. De har termoplastenes egenskaper og blir myke ved økende temperatur. Smeltelim bør unngås ved belastede konstruksjoner.

Aktiverbare løsninger minner om kontaktlimene.

Limoppløsningen blir smurt på den ene flaten (enkeltliming). Etter at løsningsmidlet er avdunstet, må limsjiktet og arbeidsstykket varmes til limet smelter. Deretter presses delene sammen.

Denne prosessen kalles varmeaktivering, og limene kalles ofte varmeaktiverbare lim.

Disse limene består også av termoplaster og har lignende egenskaper som smeltelim.

Limfilm er lim som så å si er ferdig utspredd, i form av en film eller tynn folie.

Avbindingen foregår ved at hele “laminatet”, arbeidsstykke – lim - arbeidsstykke, varmes opp under press og deretter avkjøles, også under press.

Løsningsmiddelbaserte lim, smeltelim og aktiverbare lim har flere felles egenskaper.

Ved limingen (avbindingen) er det bare fysikalske forandringer som skjer, og overgangen fra flytende til fast form er reversibel. Det betyr at de sammenlimte delene vil kunne falle fra hverandre igjen hvis forbindelsen blir utsatt for beslektede løsningsmidler eller for varme.

Fordelen ved smeltelim er først og fremst at de muliggjør en rask og enkel produksjon - limfugen får straks ved avkjøling sin fulle styrke. Det er også enkelt å kombinere liming med tetting, da limet kan legges tykt på uten fare for krymping.

For tørkende lim, altså dispersjonslim og løsningslim, er nettopp krymping en av de vesentlige ulempene - limvolumet minker nødvendigvis når løsningsmidlet forsvinner.

c) Herding

Herdelim:

Herdelim utgjør den store gruppen konstruksjonslim.

Karakteristisk for herdelimene er at overgangen fra flytende til fast form skjer ved en kjemisk reaksjon, som består i at det dannes et tredimensjonalt nettverk av molekyler.

Herdelim er altså herdeplast. Etter avbindingen (herdingen eller utherdingen) har en et annet materiale enn det en hadde under limingen. Dette innebærer at den ferdige limfugen har høy varmeresistens og kjemikalieresistens - egenskaper som kjennetegner herdeplastene i sin alminnelighet. Det innebærer også at det utherdede limet som regel er uskadelig, mens en må regne med at limet i brukstilstand er mer eller mindre helseskadelig.

Herdelim tilvirkes ved at det blir laget en blanding som er klar for herdereaksjonen.

Med 2-komponent-lim må blandingen skje like før bruken. Den ene komponenten kalles som oftest “Iim”, og den andre er enten “herder”, “aktivator” eller “katalysator”. Det tidsrommet en har til

disposisjon fra limet er blandet og til arbeidsstykkene må være lagt sammen, kalles brukstid. Den kan være fra noen minutter opp til noen timer.

1-komponent-lim kommer ferdig blandet fra fabrikken, og de har vesentlig lengre brukstid enn de forannevnte. Disse limene er tilsatt en latent (hvilende) herder, og herdeprosessen blir satt i gang enten ved oppvarming til 100 - 200⁰C eller ved påvirkning fra omgivelsene.

Noen typer er tilsatt en syreholdig stabilisator, som blir satt ut av funksjon av fuktighet. Fuktigheten finnes i lufta og/eller som en tynn film på overflaten av arbeidsstykkene. Slik herder cyanoakrylat-limene, “hurtiglim”, fordi de har så kort fikseringstid. Limet binder veldig hurtig, slik at den limte gjenstanden kan håndteres før limfugen har fått sin fulle styrke. Det kan likevel ta noen timer før full styrke er nådd.

I veldig tørr luft vil herdeprosessen bli forsinket og kanskje ufullstendig. Det samme gjelder hvis det er for stort gap mellom de flatene som skal limes, slik at det blir for stor limmengde i forhold til mengden av fuktighet på overflatene. Hvis det finnes sure stoffer på overflatene (for eksempel rester av en eller annen overflatebehandling), kan det hende at limet ikke avbinder i det hele tatt.

For noen andre lim virker oksygen inhiberende på herdeprosessen. (Oksygen opptrer som inhibitor.) Dette gjelder de anaerobe låsevæskene, som er metakrylater. Det er nok luft i limflasken til at væsken kan tåle lang lagring, men herdingen begynner når væsken blir innestengt i en trang spalte. Metallet i flatene virker dessuten som akselerator - det vil si at det påskynder prosessen.

Herdelim reagerer raskere og gir dessuten en sterkere fuge hvis de blir varmet opp under herdingen. For en del lim kommer dette av at viskositeten synker og molekylene får større bevegelse, derved blir det flere av de reaktive atomgruppene som “finner en partner” og får delta i nettverksdannelsen. Resultatet er en større bindingstetthet.

Denne oppvarmingen må skje i begynnelsen av herdingen. Selve herdeprosessen gjør at limets viskositet øker ved at molekylene låser seg. Det går altså ikke an å øke styrken i en herdelimfuge ved å varme den opp seinere.

Oppvarming øker dessuten limets evne til å oppløse urenheter. Dette er hovedårsaken til at varmeherdende epoksylim setter mindre krav til rensing av arbeidsstykkene enn de fleste andre lim. - Flere slags lim er gode løsningsmidler i seg selv, og andre slag blir til dels tilsatt såkalte rensemidler.

Det finnes en svært stor mengde av forskjellige herdelim. De limtypene som er å få i vanlige forretninger, er bare et meget lite utvalg av alle som kan skaffes.

Kort oversikt over herdelim:

Epoksygruppen er den som er best kjent fra dagliglivet (Araldit).

Det er da 2-komponenttypen vi tenker på. Som konstruksjonslim brukes like ofte varmeherdende typer av 1-komponentlim. De gir ofte en sterkere forbindelse. Se tabell 2.3.3

Tabell 2.3.4
Skjærfasthet i overlappskjøt aluminium / aluminium limt med 1-komponent epoksylim. Skjøten er herdet ved 120⁰C i 40minutter, som er optimal herding for dette limet. (11)

Av polyuretanlim (PU-Iim) finnes det også både 1-komponent- og 2-komponent typer. 1-komponent-PU-lim herder ved hjelp av fuktighet. En bruker ofte å dusje vann på den ene limeflaten eller direkte på limet for å akselerere herdingen og øke styrken. Hvis begge flatene er diffusjonstette, må fuktighet tilføres. Fuktherdende PU-lim eser litt under herdingen fordi det utvikles litt C0₂. Derved trenger limet bedre inn i porøse arbeidsstykker, fyller ujevnheter og forhindrer luftlommer mellom lim og grunnmateriale.

PU-Iim brukes spesielt til tresjikt-konstruksjoner (sandwich-konstruksjoner) med kjerne av steinull, bikakeplate (honeycomb i f.eks. aluminium) eller forskjellige slags skumplast eller kompakt plast. Ytterplatene kan blant annet være av aluminium eller plast.

PU-Iimene har til en viss grad fortrengt epoksylimene. Det kommer dels av at PU-Iim lettere kan “skreddersys” til bestemte materialer og produksjonsprosesser, og dels av at de er billigere. Det sies også at de er mindre helseskadelige. Dette gjelder ikke ubetinget for 2-komponenttypene, da herderen avgir irriterende damp. (Epoksy kan gi allergi og eksem ved hudkontakt.) PU-herdelim har alt i alt egenskaper og bruksområder stort sett som epoksyene.

(Det finnes også polyuretanlim i gruppen løsningsmiddellim. De brukes bl.a. til laminering metall - metall, metall - gummi og metall - plast. Limfugen er elastisk helt ned til 60 ⁰C.)

Polyestergruppen har sitt største bruksområde som en av hovedkomponentene i glassfiberarmert plast, men kan også benyttes som lim. De har høy viskositet og egner seg godt til oppbygging. (Merk: Det er umettet polyester vi snakker om her.)

Cyanoakrylatlimene og metakrylatlimene (anaerober), brukes mest til liming av smådeler. De vanligste typene har meget lav viskositet. De egner seg derfor som ettermonteringslim, da de kan trekkes inn i trange spalter av kapillærkraften. Måten de herder på, tilsier også liten fugetykkelse. Cyanoakrylatlimene er avhengige av det lille som finnes av fuktighet på limeflatene, og for metakrylatlimene må lufta stenges ute, de er anaerobe.

Cyanoakrylatene kalles “hurtiglim” fordi de avbindes så raskt. De kan brukes til en lang rekke forskjellige materialer. Det finnes også typer med høy viskositet - geléaktig konsistens.

En limfuge mellom to aluminiumflater krever ofte noe lengere herdingstid enn mot plast og gummimaterialer.

Disse limene kan være anvendelige ved for eksempel liming av et plastmateriale til et aluminiumprofil.

Tabell 2.3.5
Fasthetsverdier for noen herdelim. Overlappskjøt  i aluminium / aluminium målt ved 20⁰C. (11)

Lim på basis av modifisert akryl (elastomer metakrylat) er litt spesielle. De er lite følsomme for små mengder støv eller en tynn oljehinne, og er altså ikke så avhengige av nøyaktig rengjøring av limeflatene. Dessuten skal lim strykes på den ene flaten og aktivator på den andre - uten at en behøver å passe på et bestemt blandingsforhold.

Gummiforsterkede (seigjorte) herdelim.

Det brukes ofte å blande forskjellige limråstoffer, for eksempel å ta litt termoplast inn i herdelim, for å regulere egenskapene. Med gummiforsterkning menes her at det i limet er dispergert (finfordelt) kuleformede partikler av elastomer (gummi). Disse partiklene stopper sprekkvekst og gjør derved limfugen mindre sprø.

Slik seigjøring brukes for epoksy- og akrylgruppene av lim og for anaerobene. Vi snakker også om “ekstra sterke lim”.

Noen kostbare og sjeldne limtyper kan også nevnes.

Silikonlimene finnes både som 1-komponent- og 2-komponentsystemer. De har veldig god kjemisk resistens, men den største fordelen er at de tåler både varme (opptil 250⁰C) og kulde.

Polyimid- og polybenzimidazol-limene er enda mer varmebestandige. For polybenzimidazol-typen er det målt skjærfasthet (på rustfritt stål) 2,6 kN/cm² ved romtemperatur og 1, 1kN/cm² etter 24 timer ved 350⁰C.

De keramiske limene er beregnet på temperaturer helt opp til over 1000⁰C.

Tabell 2.3.6 viser noen eksempler på herdelim og retningsverdier på deres egenskaper.

Limfuger mot aluminium får fasthet og bestandighet som de aluminiumoksider vi limer mot.

For anvendelse i tørt miljø, kan en ubehandlet aluminiumprofil gi et utmerket limingsressultat. Hvis den samme limfugen plasseres utendørs i et kystklima, kan den få veldig kort levetid..

Det er den sammensatte effekten av belastning, temperatur og miljø, som avgjør limfugens levetid.

Normalt er det ikke limet som ødelegges eller vedheften som opphører, men aluminiummaterialet under limfugen som påvirkes.

Det finnes plane, jevne flater (det kan du se i et mikroskop). Lim med høy viskositet (tregtflytende) og hurtig størknende lim vil trolig bare komme i kontakt med toppene på flaten. Det resulterer i limfuger med innlagte bruddanvisninger (luft), hvor limets muligheter ikke utnyttes. I fuktig miljø kommer denne luften etter hvert til å erstattes av vann. Da øker behovet for overflatebehandling, for eksempel anodisering, som forbedrer aluminiumprofilets bestandighet.

Brudd i limfuger oppstår p.g.a. adhesjonsfeil eller kohesjonsfeil eller en blanding av begge.

Kohesjonsbrudd har med limkvaliteten å gjøre, mens adhesjonsbrudd viser at delene som sammenføyes ikke har fått god nok forbehandling.

Grunnprinsippet for limfuger med lang levetid er velfylte profildyp i overflaten og bestandige oksider. Det eksisterer et stort antall forbehandlingsmetoder for liming av aluminium. Noen av de vanligste (og noen spesielle) finner du i Tabell 2.4.1.

Valget blant disse blir avhengig av anvendelsesmiljø, belastning og kostnader.

Nøyaktige opplysninger om behandlingsgangen og eventuelle arbeidsmiljørisiko bør innhentes før arbeidet starter.

Først:

Det er viktig å merke seg att styrken til et hvilke som helst lim utsatt for strekkbelastning er ca. 10 ganger mindre enn de sammensatte limte materialene.

Å designe en limt forbindelse er derfor annerledes enn for andre forbindelser  (sveiseforbindelser, bolteforbindelser, etc). Butt-skjøter benyttes bare i spesielle tilfeller.

I tilfeller hvor flat utforming, må limt flate være stor for å kunne fordele spenningene likt. Overlapp-skjøt benyttes. I tilfeller med rør-forbindelser, benyttes hylse-skjøter.

Designeren må sette opp en kravspesifikasjon, en liste som spesifiserer selve lim-forbindelsen og detaljer for bruk. Det er da viktig å få frem hva som er viktig og hva som er ønskelig.

Neste:

Delene som skal limes blir designet, tegnet og beregnet.

Materialkvalitet velges ikke bare ut fra materialegenskaper, produksjonsmetode, pris og generelle regler for bruk (eks. korrosjonsmotstand), men også ut fra deres egnethet for liming.

Liming kan også kombineres med andre sammenføyningsteknikker, sveising, bolting, nagling…

Påkjenningstyper

Lim som forbindelsesmiddel er følsomt for påkjenningstype eller påkjenningsart. Det har ulike egenskaper i forskjellig retning, det er ”konstruktivt anisotropt”. De fire viktigste påkjenningstypene er:

   - normal strekk

   - avskjæring

   - kløving

Avskjæring

Hvis mulig, design sammenføyningen slik at den utsettes for skjærspenninger. Skjærspenningen vil fordele kraften jevnere over overflaten av forbindelsen enn noen annen spenningstype. (Det må tas forholdsregler for å unngå skrelling i enden av forbindelsen.)

Kløving

Kløving fører til spenninger i sammenføyningen over bare en liten flate Dette fører til spenninger som konsentreres i enden av forbindelsen og på den måten svekker forbindelsen.

Designeren kan redusere faren for kløving ved:

   - å øke limflaten i det utsatte området

   - blokkere muligheten for åpning ved f.eks. en nagle

   - å skrå enden på limt flate

Skrelling

Skrelling oppstår når minst en av de to delene ikke er stiv. Lim passer dårlig i slike forbindelser, spesielt hvis anvendt lim er hardt.

En måte å unngå dette problemet på er å modifisere endene på forbindelsen på samme måte som for å hindre kløving. Å øke tykkelsen på limet vil også hjelpe.

normal strekk

Normal strekk i forbindelsens plan forårsaker ofte kløving hvis kreftene ikke er normale på planet (sammenlign a) og c) i figur 2.5.1). Vanligvis vil vi unngå normal strekk, hvis ikke delene er plassert normalt på limflaten.

Limforbindelser er altså utsatt for komplekse spenninger som involverer flere av de son er nevnt ovenfor.

flate forbindelser:

Tabell 2.5.1
Eksempler på flate forbindelser. (5)

Tabell 2.5.2
Eksempler på sylindriske forbindelser. (5)

4 faktorer har som har betydning for styrken til flate limforbindelser:

   a) Limets tykkelse

   b) Lengden av overlapp

   c) Bredden av overlapp

   d) Materialenes stivhet

For å illustrere disse faktorene, skal vi se på resultater oppnådd ved testing med den vanligste standard prøvemetode, overlapp-fuge. (ASTM D 1002-72)

Hvor F_r (N) er bruddlasten til prøvestaven, L (mm) er bredde og l (mm) er prøvestavens limlengde.

a) Limets tykkelse

Figur 2.6.2 viser oppnådde resultateter i prøvestaver som vist i Figur 2.6.1 Prøvene var i legeringen AA2017 (AlCu4Mg1) T4 (innherdet og kaldutherdet) med krom- / svovelsyre behandling før liming med 1-komponent epoksy lim som herdet ved 150⁰C i 15min.

Skjærspenningen i limskjøten har størst verdi normalt rundt 0,1 eller 0,2mm hvis limt med modifisert akryl og anarober.

b) Lengden av overlapp

c) Bredden av overlapp

Anvendt kraft er direkte proporsjonal med limforbindelsens bredde, L.

d) Materialenes stivhet

Stivheten er definert som produktet av elastisitetsmodulen, E, og tykkelsen, e, til materialet som limes (E?e)

Aluminium og aluminium-legeringene har veldig lik E-modul som ligger mellom 69000N/mm² og 74000N/mm² for knalegeringer (ekstruderte og plater) og opp til 76000N/mm² for støpelegeringer. Det er derfor ikke nødvendig å ta hensyn til variasjonenene i E-modul for alumimium og aluminium-legeringene. Den eneste variable er derfor tykkelsen.

Styrken til en gitt forbindelse øker, ikke-lineært, i forhold til stivheten, se Figur 2.6.4

Liming er i design en ”ny metode”. Vi må være klar over at lim ikke uten videre kan erstatte sveising, lodding eller mekaniske festemetoder. Det er flere grunner til dette.

En limt konstruksjon består av ulike materialer, som har forskjellig elastisitetsmodul og forskjellig varmeutvidelse, og dette medfører spenningskonsentrasjoner i tillegg til dem som ligger i selve utformingen av skjøten.

   - Selv det sterkeste lim har mindre fasthet enn et metall.

   - Kløvepåkjenning og skrellepåkjenning kan føre til store spenninger i en liten del av den totale limflaten.

Midlere skjærspenning ved brudd i limet.

   M er metall-faktor
  

      E = platematerialets E-modul

   f er design-faktor
  

      l₀ = lengde av overlapp

kontroll av enkel overlapp-skjøt.

Skjærspenningen i limet i en enkel overlapp-skjøt, kan veldig enkelt skrives som:

   hvor F er bruddlasten, L er bredde og l er lengde av limflaten.

Normalspenningen i metallet kan skrives som:

   hvor F er bruddlasten, t er platetykkelse og L er bredde av limflaten.
 

Ligningene ovenfor gjelder bare for elastiske materialer, spenninger under flytegrensen.

Spenningsnivået i limet var:

 

Normalspenningen i metallet var:



s er over flytegrensen til metallet (85N/mm²).

Dette ga t = 28 N/mm² i limet og s = 218 N/mm² i platene.

s er her lavere enn flytegrensen til aluminiumlegeringen. Bruddet oppstod p.g.a. at limets bruddgrense ble overskredet.
 

Når temperaturen for et gitt materiale øker, blir dimensjonene endret med DL:

   hvor:
  
   a = materialets termiske utvidelseskoeffisient (⁰C^-1)

   DT = temperaturforskjellen (⁰C)

   L = delens lengde (mm)

I tilfeller hvor aluminium er limt til plastmaterialer eller glass, vil brudd kunne oppstå.

I tilfeller med myke materialer (lav G-modul), vil materialets deformasjon oppveie forskjellen i utvidelse og således redusere spenningsnivået.

En aluminiumplate limes til en stålplate.

a_Al = 23?10^{-6 0}C^-1, a_St = 12?10^{-6 0}C^-1, lengde på ovelapp L = 200mm, Lim-tykkelse d = 1mm og limets skjærmodul G = 400N/mm².

Denne verdien er veldig høy og fører til et høyt sigenivå.

Det er viktig å merke seg at limets skjærmodul, G, avtar lineært med økende temperatur. Spenningsnivået vil derfor bli noe lavere ved 80⁰C.

Generell regel:

For forbindelser som utsettes for store temperaturvariasjoner, må vi huske på:

   - å velge limtyper med lav skjærmodul

   - å lage en tykk limfuge

   - hvor mulig, å velge limtype med termisk utvidelseskoeffisient noe imellom de to materialene som skal limes

Sikkerhetsfaktorer:

Vi må benytte sikkerhetsfaktorer for å kunne ta hensyn til feil i produksjonen og elding.

2-komponent-lim blandes i produksjonen. Disse limene vil gi videre spredning av resultatet enn 1-komponent-lim som herder ved høy temperatur. Vi benytter derfor høyere sikkerhetsfaktorer med 2-komponent-lim.

Figur 2.9.3
Eksempler på rørforbindelser. (8)

Fordeler ved liming:

Figur 2.10.2
Spenningsfordeling i belastet, naglet og limt, skjøt. (4)

Figuren viser at den naglete skjøten har store spenningsspisser ved naglehullene. Brudd har en tendens til å starte i disse områdene. Tilsvarende spenningsfordeling oppstår i bolter og i punktsveiser.

Den limte forbindelsen er stiv og jevnt belastet. En kontinuerlig sveis er også jevnt belastet, men metallet har i den varmepåvirkede sonen gjennomgått en styrkereduksjon.

Ulemper og mangler ved liming:

- Lim kan inneholde helsefarlige, brannfarlige eller korrosive bestandeler.

- Produksjonsprosessen kan være komplisert og krevende fordi:

  - det kreves nøyaktig og omhyggelig forbehandling av flatene

  - delene må ofte fikseres forholdsvis lenge mens limet herder, noen ganger i press

  - noen lim har begrenset brukstid. Når de er blandet, må de brukes opp i løpet av kort tid

  - kontroll av limfuge er vanskelig og kostbar

  - på grunn av begrenset sigefasthet må være varsom med langvarig belastning, særlig forhøyet temperatur

- Forbindelsene er ømfintlige overfor skrelling (rivebelastning)

Den vanligste prøvemetoden er ”den enkle overlapp-skjøten”. Denne er ofte grunnlaget for limleverandørenes datablad.

Limets fasthet angis i N/mm², og er et mål for middelspenning. Lokalt forekommer det både høyere og lavere spenninger i fugen.

Det er ikke alltid angitt hvilke materiale som er limt, bare limet selv. Dette reiser spørsmål, da et hardere materiale gir høyere verdier på fugens fasthet.

Strekkfastheten ved prøvebelastningen har stor betydning for måleresultatet. Det vanligste er å benytte en konstant strekkhastighet på 10mm/min. Prøvetiden blir dermed kort og vi får ingen oppfatning om motstanden mot siging i fugen. Til dette kreves det en spesiell sigeprøve. Slike prøveresultater er sjeldne å oppdrive. Hvis limet skal benyttes for konstant belastning ved forhøyet temperatur, må vi frembringe data angående fugens sigefasthet.

Den sammensatte påvirkningen av temperatur, miljø og belastning er den eneste ”realistiske” prøvingen.

Ved syklisk prøving (lagring i vann-frysing-tørking) får vi på grunn av temperaturendringer og vannopptak også spenninger i fugen. Dette gir hurtigere påvirkning enn bare lagring i vann.

Lagring i 100% fuktighet ved 60⁰C gir hurtigere oppfatning av om en eventuell nedbrytning av fugen enn tilsvarende lagring i vann.

Kile-kløve-prøven (ASTM D 3762-79) er en prøvemetode som er forholdsvis enkel å gjennomføre og som ikke krever spesielt utstyr. Prøven gir muligheter til sammensatt belastning av last, miljø og temperatur.

Limte prøver tilvirkes som vist i figuren. Etter at disse er herdet, drives en 3mm tykk kile inn i prøven. Initiert sprekk som oppstår måles. Deretter utsettes prøven for 100% relativ fuktighet i 60⁰C i 60-75min. Sprekkveksten merkes opp og måles. Vi noterer også bruddtypen som oppstår.

For varmherdende epoksy-lim mot forbehandlet aluminium har vi ofte et kohesjonsbrudd (brudd i limet) de første 5mm. Jo lengere sprekken siden vokser, jo større del av bruddet er et grenseskiktsbrudd.

Metoden har bl.a. blitt brukt for å undersøke langtidsholdbarhet av limfuger mot aluminium med forskjellig forbehanling.

Denne typen prøving kan også anvendes med formål sammenligning og som produksjonskontroll (kontroll av produksjonsparametere, for eksempel kontroll av forbehanlingsbad).

Etter en tid har vi et statistisk underlag for hvordan en sprekkvekst tilsvarer en bra, alternativt dårlig, limfuge.